O / ŏb-erro
verb intransitive

ŏb-erro

2nd PP ŏb-errāre · 3rd PP ŏb-errāvi · 4th PP ŏb-errātum · conj. 1st
to wander, rove; ramble about poetic
v. n., to wander, rove, or ramble about a place (poet. and in post-Aug. prose).
Lit.: oberrare tentoriis, Tac. A. 1, 65: ignotis locis, Curt. 6, 5, 18: mustela quae in domibus nostris oberrat, Plin. 29, 4, 16, § 60: dives arat Curibus, quantum non milvus oberrat, Pers. 4, 26.—
by extension
Transf.: crebris oberrantibus rivis, Curt. 3, 4, 12.—
figuratively
To flit, hover before one
To flit, hover before one: mihi monstrum oberrat, hovers before my eyes, Sen. Herc. Fur. 1280: cum tanti periculi ... imago oculis oberraret, Curt. 8, 6, 26.—
To err, mistake
To err, mistake: ut citharoedus Ridetur, chordā qui semper oberrat eādem, blunders at, Hor. A. P. 356.