S / sŏpōro
verb transitive

sŏpōro

2nd PP sŏpōrāre · 3rd PP sŏpōrātum · conj. 1st
to put; lay asleep; cast into sleep; to deprive of sense
perf., ātum, 1, v. a. sopor, to put or lay asleep, cast into sleep; to deprive of sense or feeling, to stupefy (not ante-Aug.; usu. in part. perf.).
part. perf
Lit.: si saepius expergiscitur aliquis quam assuevit, deinde iterum soporatur, falls asleep, Cels. 2, 2 med.: opium mentem soporat sensusque abalienat, Scrib. Comp. 180: serpentes soporari, Plin. 28, 8, 29, § 118: ut soporetur illa sopore enecans vis earum, id. 21, 31, 105, § 182.—In part. perf.: soporatos hostes, Ov. Am. 1, 9, 21: aquatilia quiete placida ceu soporata, Plin. 10, 75, 97, § 209: soporatos artus premit alta quies, Val. Fl. 5, 334: vellera, id. 5, 238; Vulg. Psa. 3, 6.—
to lay at rest; to still; quiet by extension
Transf., with an inanim. or abstr. object, to lay at rest, to still, quiet, allay (syn. sopire): multo Imbre rogum, Stat. Th. 6, 235: soporatus dolor, Curt. 7, 1, 7.—
To render soporific
To render soporific: ramus Vi soporatus Stygia, Verg. A. 5, 855; 6, 420; Claud. Rapt. Pros. 1, 284.